Noen ganger føler man at virkeligheten er for god til å være sann. Andre ganger er den for absurd til å være virkelig. I Hebron er det som regel mer av det siste.

Jeg og Steve, en over gjennomsnittet velartikulert brite som for tiden er ledsager sammen med meg, og hans vel så velartikulerte bedre halvdel, Anya, for tiden på besøk, skulle tilbringe litt over 24 timer sammen i Hebron. For å få mest ut av våre 24 timer bestemte vi oss for å utforske Hebron og gjøre en kveldspatrulje kl 9 på kvelden. Etter å ha vandret gjennom en øde souq, kommet oss ut gjennom kontrollposten før de lukket den for kvelden og vandret opp en om mulig ennå mer øde Shuhada street enn vanlig og passert fem kontrollposter, befant vi oss ved Gilbert kontrollpost ved inngangen til Tel Rumeida bosetning.

I dette øyeblikket fant vi ut at det var en god idè å prøve noe vi aldri før har gjort. Gå opp ”den forbudte gate”. Opp denne gaten er: huset til to palestinske familier, en av dem har spesiell tillatelse til å gå opp, den andre familien må bruke bakveien og ikke hovedporten inn til huset, bosetningen Tel Rumeida, Bakrihuset, hvor bosetterne egentlig skulle bli kastet ut etter kl 12 denne kvelden, og en militærbase. Vi går forbi den ubemannede kontrollposten og kommer halvveisopp bakken før vi blir stoppet av to soldater. Mens soldatene diskuterer om de skal la oss gå videre opp bakken står vi og studerer utgravingene av de noen tusen år gamle ruinene av antikke Abrahams Hebron. Tel Rumeida er nemlig stedet der den gamle byen lå. Soldatene bestemmer at det er helt greit å sende oss videre opp bakken kl ti på kvelden, etter å ha hatt en samtale og samtidig konkurranse om hvem sitt lasersikte som rekker lengst opp i luften, og tar det for gitt at vi skal besøke ”graven”. Selvfølgelig skal vi det, vi har aldri hørt om graven, men tenker at det er et veldig godt forslag for en nattlig aktivitet. Vi går videre opp gaten, passerer huset til den palestinske familien som følger med på om vi får lov å gå videre, passerer bosetningen og kommer til enden av blindveien. Her står vi med en gruppe på 6 soldater og Bakrihuset på venstre side, porten til den palestinske familien rett fram, og militærbasen på høyre side. Vi later som om vi vet akkurat hvor vi skal, og siden vi ikke vet hvor denne graven er, er det en ørliten utfordring. Ved å bruke eliminasjonsmetoden på hvor vi vil gå utelukkes raskt bosetning, hus klart for utkastelse og militærbase. Det siste alternativet kunne vært utelukket hadde det ikke vært for at porten som alltid er lukket, og som kun militæret har nøkkel til, på mirakuløst vis er åpen. Vi går målbevisst gjennom porten uten å se tilbake på soldatene. Heldigvis er palestinsk gjestfrihet ganske grenseoverskridende, og familien blir bare lettere sjokkert og overrasket over å motta besøk gjennom den stengte porten. Vi sier takk for oss og setter snuta hjemover gjennom de eldgamle olivenlundene, og ned til kontrollposten som leder ut i byen. Her stopper vi og observerer tre palestinere bli holdt, kroppsvisitert og sjekket av to soldater. Det pinlige øyeblikket når vi gjenkjenner soldatene fra i stad og de spør om vi besøkte grava går overraskende greit, og vi unnskylder med at det var litt for mørkt. Kanskje i morgen. Og de forsikrer oss om at vi kan komme når som helst for å besøke grava inne i militærbasen.

Neste dag starter ganske normalt med å lede en delegasjon med 20 tyskere gjennom den samme kontrollposten, mens soldatene spiser is. Absurditeten og galskapen i Hebron blir enda mer tydelig for meg hver gang jeg forteller om den til andre. Etter å ha vist dem rundt og proppet hodet til 20 tyskere fulle i løpet av 3 timer sier vi ha det bra og vender snuta mot Shuhada street. På veien møter vi en israeler, Michael, som er over gjennomsnittet interessert i å snakke med oss. En slik mulighet takker vi ikke nei til. Det blir ca en times samtale om israelsk politikk, begrepet lykke vs. lidelse, idealisme, definisjoner på jødedommen, jøder og israelere. Michael er på en 7 måneder lang danningsreise gjennom sitt eget land for å lære om folket og landet. Denne uken har turen kommet til Hebron. Han ser på seg selv som en venstrevridd israeler som støtter en jødisk stat og har virkelig omsorg for det palestinske folket. Idet en samtale i solen blir til en filosofisk samtale i skyggen blir til en beslutning om å spise lunsj går vi oppover den delte gaten i Hebron. Når vi gjør israeleren Michael oppmerksom på at israelere skal gå på høyre side og palestinere på venstre blir han lettere sjokkert og insisterer å gå oppover på palestinernes side. Når vi så kommer til toppen av gaten og skal krysse gjennom gjerdet over på den israelske siden blir vi stoppet av grensepolitiet som spør oss om hvor vi er fra. Norge, England og Tel Aviv er svaret han får. Han må spørre Michael igjen. Michael får så beskjed om at han er heldig som er i live, og bør komme seg så fort som mulig over på den andre siden av det 1 meter høye flyttbare gjerdet der livet hans ikke lenger er i umiddelbar fare. Vi drikker så kaffe med de palestinske butikkeierne som har butikk på den israelske siden av gaten der palestinere bare kan se fra andre siden av gaten og ikke røre. De eneste som har lov til å krysse gjerdet og handle i butikkene er internasjonale og israelere. Israelske bosettere er ikke den største kundegruppen, muligens fordi palestinske skjerf ikke er favoritthodeplagget til bosettere. Vi spiser lunsj på den israelske bosetterkafeen Gutnicksenteret hvor vi blir informert fra plakatene at vi kan adoptere en soldat for prisen av en stor pizza og brus. Selv om det er veldig billig, bare 80 kr for en soldat, og selv om det kunne vært fryktelig nyttig å ha en soldat, motstår jeg fristelsen. Selv om vi har tatt av oss ledsagervestene føler jeg at en soldat eller bosetter når som helst skal gjenkjenne meg og lage oppstyr.

Vi kommer oss helskinnet ut igjen på gaten hvor vi møter to hvite soldater. To hvitmalte soldater… Jepp. To hvite soldater. På begge sider av gjerdet kikker palestinere, israelere, bosettere og soldater, følger etter og tar bilder. Vi følger etter sammen med Michael, og situasjonen hopper ett hakk opp på absurditetsskalaen da en i filmcrewet til de hvitmalte soldatene gjenkjenner Steve fra når han var en soldat og invaderte den palestinske landsbyen der Steve har bodd de siste tre månedene. Han begynner å lete etter et bilde av Steve på telefonen sin mens vi beveger oss inn i en av bosetningene i Hebron. Jeg er en smule nervøs for å gå inn i bosetningen, men siden soldatene ikke har noen innvendinger mot denne ideen, og det faktumet at vi er sammen med seks israelere, på tross av at to av dem er hvitmalte soldater, gir en viss trygghet. Vi stirrer fascinert og glemmer høflighetssperrene da de hvitmalte soldatene begynner å gjennomsøke en lekeplass inne i Avraham Avinu bosetningen i Hebron. Plutselig hører vi et smell ved siden av oss, og alarmen inne i hodet går av. En eldre liten, men langt fra bestemorsnill, dame kommer settende mot oss med sinne i øynene og ropende på hebraisk noe som høres ganske uforståelig ut for en som ikke kan hebraisk, forståelig nok. Jeg kan med sikkerhet si at hun ikke inviterer oss inn på te og kaker i alle fall. Det virker som om hun brygger på en sinneeksplosjon, kommer halvveis løpende mot oss og sparker og tråkker på anklene til Steve. Anya, Steves bedre halvdel sier på et tidspunkt: ”Don’t hit him, hit me!”. For det er tydeligvis mye bedre å slå menn enn kvinner. Vi blir jagd ut av bosetningen forbi de samme soldatene som nå spør om vi har provosert henne. ”I’m so sorry!” sier Michael til oss idet vi kommer til den delte gaten igjen. “If I were you I would get over to the palestinian side as soon as possible…” Igjen er visst det 1 meter høye gjerdet forskjellen på sikkerhet og umiddelbar fare. Så mens den aggressive bosetterbestemoren kretser rundt oss, tar bilder, filmer og ringer sier vi hade til Michael og utveksler email og navn.

Etterpå innser jeg at det er Anat Cohen som jagde oss ut av bosetningen. Den samme dama som jagde to på teamet mitt nedover Shuhada street, og som angrep Paige, en internasjonal mens hun observerte skolebarna gå fra Cordoba skolen ved Shuhada street. Hun fikk også nyhetsoverskrifter når hun angrep den svenske delegasjonen til utdanningsministeren i februar.